Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Hjemlengsel


Kategori: Personlig // 15.06.2017 kl.14:53 // Ingen kommentarer


Noen ganger får jeg hjemlengsel. Ikke til huset jeg vokste opp i eller gatene jeg vandret i som barn. Ikke til klasserommene jeg satt i eller sengen jeg en gang sov i. Ikke til menneskene jeg gikk på skole med, eller dagene hvor familien samlet seg rundt spisebordet.

Jeg får hjemlengsel til steder jeg aldri har vært, og en verden som enda ikke finnes. Til fjerne galakser og nye omgivelser. Et sted hvor tiden aldri går, og sorgen aldri har fantes. Et sted hvor egoisme er et fremmedord, og grådighet blir sett på som noe primitivt og fjernt. Jeg lengter til et sted hvor himmelen alltid er blå, og solen alltid varmer. Der sanden alltid er som pudder mellom tærne, og vannet alltid er turkis. Et samfunn hvor skiller ikke finnes. Hvor "normal" er et skjellsord, og unikheter blir løftet opp og frem. Hvor alle er velkommen og alle er elsket.

Jeg får hjemlengsel til et sted hvor mennesker og dyr lever side om side, uten normer og regler som sier at den ene er mer verd enn den andre. Et sted hvor trivsel og kjærlighet kommer i førsterekke, og penger i siste.

Jeg lengter til fred. Jeg lengter dit hvor verden er litt lysere, fargene litt sterkere, og stemmene har en klang av melodi. Dit hvor ingen dømmer og ingen hater. Ingen glemmes og ingen trykkes ned. Et samfunn med åpne armer, hvor kjærlighet og empati er religionen som praktiseres.


DET SIES AT LIVET ER EN GAVE - ET MIRAKEL...
SÅ SLUTT Å GODTA ET SAMFUNN SOM FORTELLER DEG AT DIN ROLLE ER
Å TJENE PENGER, FØYE DEG ETTER ANDRES KRAV, OG SÅ DØ!


0 kommentarer



5 ting jeg vil gjøre før jeg får barn


Kategori: Personlig // 12.06.2017 kl.09:49 // Ingen kommentarer


De to siste dagene har jeg hatt så vondt i magen at jeg nesten ikke har klart å sitte oppreist. I går var det så vondt at jeg måtte ligge nede hele dagen, og verken fikk blogget eller gjort særlig mye annet. Jeg har altså fått mensen, og på den positive siden vet vi da i alle fall at jeg ikke er gravid. Godt er dèt, for det er mange ting jeg har lyst til å oppleve før jeg får barn. Her er fem av dem, i tilfeldig rekkefølge.



01 ♥ Gifte meg. Ikke fordi det er noe voldsomt galt med å få barn utenfor ekteskap, men fordi jeg ser for meg at det er voldsomt slitsomt å skulle planlegge bryllup når man må ha fullt fokus på et lite barn. Kjipt å stelle i stand dèt selskapet, bare for å oppdage på selveste dagen at du har vært så dypt inne i ammetåka at du har glemt å sende ut invitasjoner, eller at du er så underernært på søvn etter våkenetter at du ikke engang orker å spandere på folk et lite smil. Dessuten tenker jeg det er greit å få ha litt "deg og meg"-tid sammen før man skal bli bleieskiftarbeider på heltid.

02 ♥ Bli fornøyd med kroppen min. Trass i medias voldsomme behov for å kline ekstremt overvektige damer utover enhver forside og fortelle oss at dette - og BARE dette - er en ekte kvinnekropp, og den eneste formen for kropp man har rett til å elske eller være stolt av, har det ikke lyktes dem å gjøre meg verken stolt eller komfortabel med mine egne ekstra kilo. Med unntak av sommeren 2009, har jeg faktisk ikke vist meg lettkledd på en strand siden jeg var omtrentlig 9 år gammel.Kjipt for meg, og enda kjipere dersom jeg skulle ende opp med å være den kjipe moren som ikke tar med barnet sitt på stranden eller i svømmehallen på grunn av egne komplekser. Nei, sånn skal jeg ikke bli, så her er det bare å hive seg rundt og få i gang en rutine på ting mens man kan.

03 ♥ Se verden. Reise rundt, oppleve forskjellige kulturer, temperaturer, og utvide horisonten litt. Selvfølgelig kan man gjøre dette med et lite barn på slep også, men for det første blir det mye dyrere, for det andre tror jeg barnet er bedre tjent med faste rutiner og trygge rammer de første årene av sitt liv, enn å bli dratt med land og strand rundt med skiftende språk og tidssoner. 

04 ♥ Eie hus. Leie er kjekt, men det har sine begrensninger. Det er alltid en annenpart å måtte ta hensyn til. Alltid regler i forhold til bruk av hage og innredning i hjemmet man må avklare med huseier, for ikke å nevne det faktum at man på et eller annet tidspunkt MÅ flytte ut. Ingenting galt i å flytte mye, absolutt ikke, men for meg er stabilitet viktig.

05 ♥ Finne meg sjæl. Hva er jeg egentlig flink til? Hva er mine sterke og svake sider? Hva kan jeg bli bedre på, hva bør jeg gi slipp på? Hvilket yrke passer - og trives - jeg i? Slike ting.

 

HVA VIL DERE GJØRE FØR DERE FÅR BARN?
 


0 kommentarer



16 vs 26


Kategori: Personlig // 06.06.2017 kl.21:55 // Én kommentar


Dere har sikkert merket at innleggene har blitt færre den siste tiden. Til de av dere som følger meg fast og som går inn her i håp om å finne noe spennende, beklager jeg. Årsaken er at jeg har forsøkt å få i gang et annet prosjekt, som har vist seg å være en god del vanskeligere enn først anntatt. Enn så lenge får jeg bare legge dette på hyllen, og fokusere videre på bloggen.

I den forbindelse tenkte jeg det kunne være artig med et tilbakeblikk på seksten år gamle Jessica. Jeg så kanskje ikke så fryktelig annerledes ut den gang, men tankene, følelsene og verdiene mine har helt klart endret seg - eller skal jeg si modnet - med årene.


BILDE FRA ARKIVET | inspirasjon til innlegget er stjålet fra TCMN.
 

SMINKE

FØR: som sekstenåring brukte jeg egentlig ikke særlig mye sminke. Jeg brukte verken foundation eller pudder (men ble jevnlig beskyldt for å bruke for mye av begge deler likevel, ironisk nok), og gjorde heller ingenting med brynene mine. Til gjengjeld brukte jeg store mengder med sort eyeliner, maskara og lipgloss. Sminken måtte imidlertid på hver eneste gang jeg skulle ut offentlig, selv om det bare var til postkassen en lørdagsmorgen.

NÅ: som tjueseksåring har jeg en kjæreste som foretrekker meg uten sminke, og derfor er det sjeldent jeg gidder å svinge sminkekosten. De få gangene jeg gjør det er det enten fordi jeg skal ha bilder til bloggen, eller fordi det er en feiring av noe slag. Da kliner jeg til gjengjeld på med full pakke: primer, foundation, øyenskygge, maskara, eyeliner, leppestift, lipliner og eyebrowliner (som egentlig er en nudefarget lipliner).


PLASTISK KIRURGI


FØR: som sekstenåring gikk jeg rundt med to t-skjorter i bh'en og drømte om silikonpupper. Jeg var også misfornøyd med høyden, øynene, nesa, leppene, tennene... Omtrentlig alt.

NÅ: som tjueseksåring har jeg allerede hatt silikonpupper i noen år, og angrer absolutt ikke på valget. Jeg kunne fremdeles tenke meg å være noen centimeter høyere, men det er ikke lenger noe som plager meg. De mandelformede / alienformede øynene mine har jeg lært meg å like. Nesa og leppene forstår jeg egentlig ikke hva jeg hadde imot i utgangspunktet, og tennene mine har jeg igrunn alltid fått mye skryt for, så hva som foregikk i hodet mitt der, er nå et mysterium til dags dato. Det var nok bare 'perfeksjonismen' som slo inn, tenker jeg.


PRIORITERINGER

FØR: som sekstenåring så jeg aldri på en prislapp før jeg kjøpte et plagg, engang. Penger var ikke noe som bekymret meg i det hele tatt, og tanken på at jeg ikke skulle ha råd til noe, var omtrent like fjern som at det skulle lande aliens på taket. Sminken måtte alltid på før jeg gikk ut av huset, og skole ble nedprioritert til fordel for hjemmefester. De aller, aller viktigste tingene i livet mitt på denne tiden var å føle meg pen (ellers var faktisk hele dagen ødelagt), ha det moro med venner og å få meg en kjæreste. Jeg var imidlertid ikke helt ute og sykle, for jeg hadde det også med å tale dyrenes sak, gi penger til "de som trengte det mer enn meg" (uteliggere, fattige klassekamerater etc) og kjefte mennesker som kom med rasistiske utsagn huden full.

NÅ: Som tjueseksåring har jeg lært at penger ikke vokser på trær. Derfor hater jeg å bruke dem. Jeg sjekker alltid prislappen før jeg kjøper noe, og spør meg selv opptil flere ganger om jeg faktisk trenger det. Sminke og pene klær er ikke lenger det viktigste i livet, og jeg har for lengst innsett at det å drikke seg full i ukedagene er langt mer patetisk enn kult. Jeg synes fremdeles speciesisme, rasisme og fattigdom er jævelskap som aldri burde eksistert, men det er lenge siden jeg aktivt har forsøkt å gjøre noe med saken - dessverre. Det aller viktigste i livet mitt nå er kjæresten min, dyrene våre, min mentale helse og veien mot å komme ut i arbeid. Penger er absolutt ikke alt her i livet, det har jeg alltid ment og det mener jeg fremdeles, men jeg har lært at er man ikke i stand til å forsørge seg selv økonomisk, blir det fort til at alt annet faller i grus, også.

Å BLI KJENT MED FOLK


FØR: som sekstenåring var jeg egentlig en ganske utadvendt person. Jeg likte å være i sentrum for (positiv) oppmerksomhet, og var langt ifra den stille, rolige personen som gikk i ett med omgivelsene. Jeg ble fort kjent med mennesker.

NÅ: som tjueseksåring er jeg ikke lenger like utadvendt, og synes ofte det er kleint å prate med nye mennesker uten et par øl innabords. Jeg liker fremdeles å bli lagt merke til på en positiv måte, men det er ikke lenger slik at jeg alltid er hundre prosent komfortabel med det. Ofte blir jeg den som sier veldig lite og ser veldig mye ned på egne hender, istedenfor å møte blikk. Trist, men sant.

 

HVORDAN HAR DERE ENDRET DERE FRA DERE VAR 16 TIL I DAG?


1 kommentar



Selvmord, forklart av en eks-suicidal


Kategori: Personlig // 30.05.2017 kl.18:22 // 9 kommentarer


Selvmord. Endelig kommer temaet opp og frem i lyset. Mye av æren har tv-serien 13 gode grunner. Jeg har ikke sett serien selv, men jeg har lest om den. Rettere sagt; jeg har lest at mennesker blir advart mot å se serien fordi den kan trigge selvmord. Det er så typisk generasjon provokasjon som det kan få blitt. Selvmord er temaet som i alle år har blitt feiet under teppet, og når det så omsider kommer en serie som løfter temaet opp og frem, går folk banans og fraråder andre å se den fordi den angivelig kan trigge.


FOTO: pointsincase.com

Trigge? Her er det tydeligvis noen som har misforstått. Ser du en film eller en tv-serie legger du kanskje merke til en genser eller en veske en av hovedpersonene har med seg, og du får lyst på den selv, kanskje mest fordi hovedpersonen har gjort den 'kul'. Selvmord, derimot, er ingen genser eller veske. Det er ikke slik at psykisk friske, lykkelige mennesker kan se en tv-serie om selvmord og plutselig få det for seg at de skal henge seg i taklampa fordi selvmord er trendy og kult.

Nei, det fungerer ikke slik. Selvmordstanker er ikke noe som bare popper frem etter å ha sett et par episoder av en tv-serie. Selvmordstanker er noe som oppstår på grunn av psykiske problemer. Det er noe som oppstår som følge av at personen det gjelder ikke har det bra emosjonelt. Kanskje blir personen mobbet. Kanskje føler personen at han eller hun ikke klarer å leve opp til andres eller egne forventninger. Kanskje er personen i en vond situasjon han eller hun ikke ser noen løsning på. Kanskje er personen deprimert. Hva enn det skyldes, stammer alle årsaker fra emosjonell smerte.

Jeg har selv en lang fortid som suicidal. Den aller første gangen jeg skrev et selvmordsbrev, var jeg åtte år gammel. Jeg var åtte år, og følte meg som en byrde. Jeg var åtte år gammel, og følte meg ikke verdsatt eller elsket. Jeg var åtte år, og trodde verden ville bli et bedre sted - at de jeg var glade i ville ha det enklere og være lykkeligere - om jeg sluttet å oppta tiden deres. Om jeg sluttet å ta opp plass. Sluttet å eksistere. Den aller første gangen jeg faktisk forsøkte å ta livet av meg, var jeg ni. Det var under en familietur til Hellas. Jeg forsøkte å drukne meg i et svømmebasseng mens familien lå og solte seg. Denne gangen var det ikke fordi jeg trodde det ville gjøre noens liv bedre. Denne gangen var det fordi jeg var emosjonelt sliten av livet. Å bli banket opp på daglig basis av klassekamerater, bli kalt stygge ord og utestengt fra det sosiale miljøet, vil gjøre slike ting med deg. Det vil gjøre deg følelsesmessig utslitt.

"Mennesker som virkelig tenker på å ta livet av seg snakker ikke om det"
, har jeg hørt. Dette er en myte. De aller fleste mennesker som vurderer selvmord, ønsker aller helst en annen løsning. De ønsker å bli reddet. Mange snakker høyt om selvmord. Andre er redde for å miste venner eller fremstå som en patetisk sutrekopp, og snakker dermed ikke like høyt om temaet. Mange vil likevel gjerne hinte i forkant. Eksempler på slik hinting kan være at de begynner å avlyse avtaler i siste liten. At de svarer kort - og uinteressert - på spørsmål. At de slutter å snakke om seg selv. At de sier opp jobben eller dropper ut av skolen. At de begynner å feste kanskje i overkant mye. At de slår opp med kjæresten. Det kan også være at de begynner å søke bekreftelse. Det er slike ting man kanskje ikke tenker så veldig mye over der og da, men som plutselig gir veldig mening i ettertid.

Når vedkommende har tatt livet av seg begynner man nemlig å forstå. Man forstår at de avlyste avtalene, de korte svarene på spørsmål, og bruddet med kjæresten var en måte å distansere seg fra mennesker på. Man forstår at de sluttet å snakke om seg selv, og droppet ut av skolen / sa opp jobben fordi de ikke lenger så noen fremtid. At all festingen var for å rømme fra virkeligheten. At søkingen etter bekreftelse var et håp om at noen skulle gi dem en grunn til å holde ut bare litt til.

"Selvmord er feigt", sier folk. Jeg tror oppriktig at mennesker som sier slik, aldri har vært inne på tanken om å ta livet av seg. Selvmord er ikke 'den lette utveien'. Det er den vanskeligste avgjørelsen du noen gang tar. Kroppen VIL leve. Hjernen VIL leve. Så fort kroppen merker at livet ditt er i fare, slår forsvarsmekanismen inn. For å ta livet av deg må du fysisk klare å stenge ute alle tanker og følelser som plutselig forsøker å overbevise deg om at du holder på å begå et feilgrep. Du må være villig til å påføre deg selv skade. Du må være villig til ikke bare å drepe, men å drepe den personen du kjenner aller best; nemlig deg selv. Å ta livet av seg er ingen enkel oppgave.

"Selvmord er egoistisk",
er en annen ting jeg også har hørt. Det mange imidlertid ikke forstår, er at mange som tar selvmord gjør det fordi de tror verden er bedre uten dem. Fordi de tror de bare tynger ned menneskene de er glade i. Noen gjør det også av egoistiske grunner, men fakta er at selvmord er ikke noe mer egoistisk enn alt annet vi mennesker gjør på daglig basis. Alt du gjør i hverdagen din, er for deg selv. Alt fra hamburgeren du eter på mcdonalds i matpausen, til klærne du handler når du får lønning, til avtalene du avlyser, daten du drar på.. Alt er et resultat av egoisme. Du spiser ikke hamburgeren for kuas del. Du kjøper den ikke for de ansattes skyld. Du kjøper ikke klær slik at barnearbeiderne bak dem skal få lønn akkurat denne dagen. Du gjør det ikke for at butikken skal holde seg gående. Nei, du gjør deg for deg selv. Fordi DU har lyst. Og du avlyser avtaler fordi det passer DEG best. Du drar på date fordi du vil finne ut om vedkommende er bra nok for DEG. Selvmord er ikke mer egoistisk enn den egoismen som allerede forekommer på daglig basis.

Å lese eller se filmer om selvmord kan trigge selvmordstanker dersom man sliter med dette fra før av. Absolutt. Da er det imidlertid ikke boken eller filmen som i utgangspunktet er problemet, men heller det det faktum at vedkommende sliter psykisk. Løsningen er ikke å la være å se på TV. Løsningen er å ta tak i problemet og våge å snakke om, og søke hjelp for, det.

Vi trenger å snakke om selvmord. Vi trenger å snakke om depresjon. Vi trenger å snakke om død. Om liv. Om mobbing. Om beinharde krav. Vi trenger å sette fokus på disse tingene og kunne diskutere dem åpent uten å bli dømt eller sett ned på.
Fordi stillhet dreper.


9 kommentarer



Nå sitter jeg her og lyver til dere igjen


Kategori: Personlig // 21.05.2017 kl.12:37 // 12 kommentarer


Ettersom dere så ut til å like mitt forrige "gjett hvilke to opplysninger som ikke stemmer"-innlegg, kjører jeg like gjerne i gang med et til! Konseptet er som tidligere: ti av disse opplysningene stemmer, to av dem er løgn. Klarer dere å gjette hvilke som ikke stemmer?





01 17.Mai 2005 valgte jeg å bryte familietradisjonen med middag hos bestemor fordi jeg heller ville til byen med ei venninne. Dette førte til at pappa ble så rasende på meg at jeg oppriktig fryktet for liv og helse, og ikke turte komme hjem før elleve-tolv om kvelden.

02  Jeg begynte ikke å banne før jeg gikk på videregående.

03 Jeg mistet jomfrudommen sommeren rett før åttendeklasse.

04 Da jeg var tretten år gammel fikk jeg overtalt mamma til å bli med meg i kirken på julaften. Jeg var ikke kristen, jeg ville bare finne ut hva det var som gjorde at andre mennesker gikk dit, og få vite nøyaktig hva det var de ble fortalt, som gjorde at de valgte å komme tilbake året etter.

05 Jeg dreper ikke edderkopper, fluer og annet kryp som kommer inn i leiligheten min. Jeg fanger det i glass og plastbokser, og slipper det fri på utsiden.

06 Jeg er adoptert fra Argentina, derav navnet på katten min.

07 Jeg ble operert for blindtarmenbetennelse da jeg var seks år gammel. 

08 Før jeg opererte brystene i 2011 tilhørte jeg den 1% av verdens befolkning hvor begge brystene er (var) 100% identiske.

09 Gjennom hele åttende og niendeklasse gikk jeg til månedtlig oppfølgning på sykehuset på grunn av spiseforstyrrelser.

10 Det jeg bruker aller mest penger på er verken klær eller sminke, men rett og slett mat og drikke.

11 Jeg har aldri vært på venninnetur til syden. Jeg har alltid reist med familie. Derfor har jeg heller aldri drukket alkohol eller hatt en ferieflørt utenlands.

12 Jeg har arvet håret mitt fra pappa, ikke mamma.

 

HVILKE 2 TROR DERE ER LØGN?
DE SOM TIPPER RETT BLIR LINKET I NESTE BLOGGINNLEGG!

 


12 kommentarer



Jeg har løyet for dere!


Kategori: Personlig // 16.05.2017 kl.13:14 // 4 kommentarer


I går kveld publiserte jeg et innlegg for å finne ut hvor godt dere kjente meg. Av totalt tolv opplysninger om meg selv, skulle dere plukke ut de to som ikke stemte. Det gledet meg å se at så mange valgte å delta i leken. Her kommer fasiten!




01 Min aller første dag på videregående oppdaget jeg at kameraten til en av mine klassekamerater hadde et bilde av meg som bakgrunn på mobilen sin. ✔ FAKTA!

02 Jeg drakk meg full før matteeksamen på videregående, noe som faktisk resulterte i den beste karakteren jeg noen gang har fått i faget. ✔ FAKTA!

03  Jeg fikk ikke lov å ha gutter på overnatting før jeg var nitten og et halvt år gammel. ✔ FAKTA!

04 Jeg har "MADE IN VACHINA" tatovert under høyre fot. ✘ LØGN!

05 Jeg drakk ikke alkohol før jeg var sytten år gammel. ✔ FAKTA!

06 Jeg har aldri gått på P-piller / minipiller. ✔ FAKTA!

07 Jeg er et indigobarn. ✔ FAKTA!

08 Jeg avtalte en gang å treffe en fyr som eide modellbyrå og ville ha meg på testshoot. Han endte med å sette meg av utenfor en bensinstasjon i Sandvika da jeg ikke ville ha sex med ham. I senere tid fant jeg ut at fyren er dømt flere ganger for biltyveri, innbrudd i leilighet og grov vold mot utallige jenter. Han operer under falsk identitet, og har heller ikke førerkort. ✔ FAKTA!

09 Da jeg var tretten år gammel og fant ut hvilke forhold norske matdyr lever under, printet jeg ut over 20 kopier av infosider, hang opp over hele skolen og la i skolesekken til folk i friminuttene i håp om at det ville gi dem en like stor sjokkopplevelse som det ga meg, og inspirere dem til å ta avstand fra hele industrien. ✔ FAKTA!

10 Jeg er i slekt med Paris Hilton. ✘ LØGN!

11 Jeg har aldri røyket en sigarett. ✔ FAKTA!

12 Jeg har biologiske søsken jeg kun har møtt èn gang. ✔ FAKTA!

 

RETT SVAR HADDE ANONYM & ELLIS!
INGEN AV DERE HAR LAGT IGJEN LINK TIL BLOGG / FACEBOOK / INSTAGRAM, MEN DERSOM DERE SKRIVER LINK I KOMMENTARFELTET, VIL JEG OPPDATERE INNLEGGET MED LINK TIL PROFILENE DERES.


4 kommentarer



10 sannheter, 2 løgner


Kategori: Personlig // 15.05.2017 kl.23:19 // 9 kommentarer


I kveld ønsker jeg å finne ut hvor godt dere egentlig kjenner meg. I den forbindelse lister jeg opp tolv opplysninger om meg selv. Ti av dem er helt sanne, to av dem er ren løgn. Klarer dere å gjette hvilke to opplysninger som bare er tull?




01 Min aller første dag på videregående oppdaget jeg at kameraten til en av mine klassekamerater hadde et bilde av meg som bakgrunn på mobilen sin.

02 Jeg drakk meg full før matteeksamen på videregående, noe som faktisk resulterte i den beste karakteren jeg noen gang har fått i faget.

03  Jeg fikk ikke lov å ha gutter på overnatting før jeg var nitten og et halvt år gammel.

04 Jeg har "MADE IN VACHINA" tatovert under høyre fot.

05 Jeg drakk ikke alkohol før jeg var sytten år gammel.

06 Jeg har aldri gått på P-piller / minipiller.

07 Jeg er et indigobarn.

08 Jeg avtalte en gang å treffe en fyr som eide modellbyrå og ville ha meg på testshoot. Han endte med å sette meg av utenfor en bensinstasjon i Sandvika da jeg ikke ville ha sex med ham. I senere tid fant jeg ut at fyren er dømt flere ganger for biltyveri, innbrudd i leilighet og grov vold mot utallige jenter. Han operer under falsk identitet, og har heller ikke førerkort. 

09 Da jeg var tretten år gammel og fant ut hvilke forhold norske matdyr lever under, printet jeg ut over 20 kopier av infosider, hang opp over hele skolen og la i skolesekken til folk i friminuttene i håp om at det ville gi dem en like stor sjokkopplevelse som det ga meg, og inspirere dem til å ta avstand fra hele industrien.

10 Jeg er i slekt med Paris Hilton.

11 Jeg har aldri røyket en sigarett.

12 Jeg har biologiske søsken jeg kun har møtt èn gang.

 

HVILKE 2 TROR DERE ER TULL?
DE SOM TIPPER RETT BLIR LINKET I NESTE BLOGGINNLEGG!


9 kommentarer



Han skammet seg over meg fordi jeg var hvit


Kategori: Personlig // 15.05.2017 kl.11:33 // 2 kommentarer


Det er rart hvordan man helt plutselig kan begynne å tenke tilbake på ting som hendte for lenge siden. I dag vandret tankene mine til en episode fra da jeg var nitten år og singel. En hendelse som skjedde en kveld jeg hadde sagt ja til å treffe en fyr fra MSN.


Jeg skal ikke påstå jeg er fra en by hvor alle kjenner alle. Det er jeg ikke. Det jeg derimot kan si er at jeg er fra en by hvor de aller fleste har hatt hverandre på MSN på et eller annet tidspunkt. Med andre ord: de aller fleste vet hvem de aller fleste er, selv om man ikke nødvendigvis har møttes ansikt til ansikt. Fyren jeg denne kvelden hadde sagt ja til å treffe var en slik person jeg hadde hatt på MSN i en lengre periode, men aldri faktisk truffet ansikt til ansikt. Han var en av de typisk populære guttene, som jeg helt ærlig ikke forsto hypen med. I mine øyne var han helt alminnelig, og det faktum at det gikk rykter om at han var en bråkmaker - en sånn småkriminell en som også hadde som hobby og banke dritten ut av dem som så litt skjevt på ham - gjorde ham absolutt ikke mer tiltrekkende. Helt ærlig synes jeg fyren virket som en selvgod fjortis, men jeg er ikke den som dømmer etter rykter, og jeg gir alle mennesker en sjanse.

Han plukket meg opp i bilen sin. Hadde jeg kunnet noe om biler, skulle jeg vel helt sikkert ha blitt imponert. Det ble jeg ikke. I mine øyne var en bil en bil, så fremst det ikke var en lamborghini. Dette var ikke en lamborghini, med andre ord altså bare en bil. "Hei", sa jeg da jeg satte meg ved siden av ham. "Hei", sa han tilbake. "Hva har du lyst til å finne på?", spurte han. Jeg trakk på skuldrene. "Da kjører vi en tur til byen, tenker jeg", sa han. Det hørtes fint ut. Det var, tross alt, bare et vennskapelig treff fra vår begges side. På veien nedover begynte han å prate om jobben. Han jobbet som vekter på et utested i Kristiansand. Derfra var veien kort til en tilsynelatende evigvarende skrytefortelling om hvilke kjendiser han hadde møtt, pratet med og festet med. 50 Cent var kul, kunne han fortelle meg. Lil Wayne også. Jeg kjedet meg allerede der. Det verste jeg vet er mennesker som forsøker å imponere med å fortelle at de har møtt en kjendis. ALLE har møtt en kjendis. Til og med jeg.


Han sluttet ikke å skryte. Først var det alle kjendisene han hadde møtt. Så var det alle damene han kunne velge og vrake i. Fra mitt ståsted kunne jeg ikke forestille meg hvordan denne fyren kunne ha hauger og lass med damer å velge i. Det eneste han hadde å tilby var et evigvarende skryt, og utseendemessig lignet han mest av alt på en grillkylling. Samme fargenysanse. "Lurer på om han ruller seg i marinade før han legger seg i solariet", tenkte jeg for meg selv, men sa ingenting.


Ettersom jeg mistenkte at han kanskje var litt interessert, og jeg ikke ville gi ham forhåpninger, forsøkte jeg isteden å hinte frempå om at jeg ikke var tilgjengelig. Normalt sett når jeg traff mennesker jeg ikke var interessert i, pleide jeg å skryte på meg å ha kjæreste. Dette ville ikke fungere denne gangen, i og med at han allerede visste at jeg var singel. Derfor fortalte jeg at jeg var inne på tanken om å flytte. Det var ikke helt usant, heller. Jeg ville bort, jeg hadde bare ikke midlene til det der og da.

Vi kom til byen. Han slet litt med å finne en parkeringsplass, men det gikk til slutt. Vi gikk ut av bilen, og jeg slet med å holde følge med ham. Han gikk med raske skritt bortover, og jeg måtte småløpe for å holde følge. Han snakket ikke til meg i det hele tatt. Så ikke på meg. Det virket som om han forsøkte å ignorere min eksistens fullstendig. Dette var ikke hyggelig. "Dra hjem igjen eller?", foreslo jeg. "mm", mumlet han og gikk med like raske skritt tilbake til bilen.

"Hva vil du finne på nå da?", spurte han, "kunne kanskje dra hjem til meg?". Jeg avslo. Sa jeg var trøtt. Han kjørte meg hjem, og sa han skulle ringe meg i morgen. Neste morgen slo jeg av telefonen. Jeg ville ikke prate med ham. Utpå kvelden fikk jeg dårlig samvittighet. "Hei", skrev han til meg på MSN. "Hei", svarte jeg tilbake. Avgjorde med meg selv at jeg måtte bare si det som det var. Si at jeg ikke var interessert. At det virket som om han ville noe annet enn det jeg ville, men at vi godt kunne være venner. "Du..", skrev jeg til ham. "Ja, jeg vet at jeg ikke ringte", svarte han.

Wait, what?

"Jeg ble så flau over deg når jeg traff deg", skrev han videre, "var derfor jeg gikk så fort i byen fordi jeg ville ikke at folk skulle se oss sammen".

"Hvorfor?", skrev jeg tilbake.

"Eh på grunn av hudfargen din kanskje? Ser jo ut som du aldri har sett sola før!".

"Store ord fra en som ble født med samme hudfarge som meg", tenkte jeg for meg selv, men sa ingenting. Jeg var glad til. Lettet, egentlig, over at jeg slapp å være dritten som avviste noen. Lettet over at jeg slapp å være den som såret noen og som måtte svare på "hvorfor"-spørsmålet.


2 kommentarer



Jeg kjøpte brudekjole som 15åring


Kategori: Personlig // 12.05.2017 kl.10:51 // Ingen kommentarer


I helgen skal jeg i konfirmasjon. I den forbindelse tenkte jeg det kunne være artig å dele litt fra min egen konfirmasjon. Bilder har for lengst gått tapt i den o store datakræsjkatastrofen i 2009, men minnene er der fremdeles.

x-default
FOTO: norske-kirker.net | kirken jeg konfirmerte meg i.

Jeg har ikke bunad. Etter en kort periode med bunad da jeg gikk i tredjeklasse hadde vi fort funnet ut at bunad ikke var noe for meg. Det klødde, det var varmt og bevegelsesfriheten ble hemmet. Nei, takke meg til for enkle, tynne kjoler. Da jeg skulle stå konfirmant som femtenåring var altså bunad et ikke-tema, som førte til at vi måtte lete byen rundt etter en kjole isteden. På Feviktoppen i Grimstad lå det på denne tiden en liten, bortgjemt butikk. En slik en som man kanskje ikke la merke til at var der, om man ikke lette etter den. Jeg husker ikke hva den het. Primrose, tror jeg. Det var en dyr butikk. Liten, koselig, og utstyrt med de lekreste klærne du kunne tenke deg. Silke og glitrende stener fanget lyset og gjenspeilet det på en vakker måte. Sko skinte om kapp med lange, fine kjoler. Jeg falt for en enkel, hvit silkekjole. Den hadde snøring i ryggen. Innsiden av kjolen var i bomull, slik at den var behagelig å ha på, og akkurat passe varm. Mamma vek et par skritt bakover da hun så prislappen, men jeg fikk overtalt henne likevel. "Den kjolen kan du gifte deg i!", sa mamma til meg.

Jeg nikket og smilte, vel vitende om at den dagen jeg eventuelt skulle til alters, skulle jeg ha en blondekjole, ikke en silkekjole, men det var jeg smart nok til å ikke si høyt. Prikken over i'en ble et par sko med ti centimeter hæl, og et hårbånd med glitrende stener på. Hårbåndet hadde jeg laget selv. Egentlig ville jeg ha en prinsessekrone, men der satt mamma foten ned.

Festen skulle holdes hjemme. Tretten mennesker skulle sitte rundt bordet på kjøkkenet, og så skulle det være et eget bord for barna i stuen. "Barna" var alle under konfirmasjonsalder, og bestod av totalt fire personer.

Jeg var spent på konfirmasjonsgavene. Jeg kjente et par mennesker med relativt rike foreldre, så forventningene var høye. Hvor rike er "relativt rike"?For å gi et par eksempler: en av dem fikk en bil til fjortenårsdagen. Den andre fikk et toetasjers hus til attenårsdagen (eller var det kanskje 20årsdagen?). Hva disse fikk i konfirmasjonsgave vites ikke, men jeg vil anta det var en del.

Selv fikk jeg ikke så mye penger. Jeg fikk for det meste ting og smykker. Av tante og onkel fikk jeg et par nydelige øredobber i sølv. Dette førte til at jeg tok hull i ørene som nittenåring. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha hull i ørene, men slik ble det altså. Jeg fikk ringer, mp3-spiller (en sånn fancy en), og et par hjemmelagde ting. Jeg tror de eneste som faktisk ga meg penger, var pappa (som ikke var invitert i konfirmasjonen), hans foreldre (farmor og farfar), og bestemor, samt et par av lærerne jeg hadde hatt opp igjennom.

Det var en slags tradisjon min familie hadde. Ved hver skoleavslutning ga vi lærerne blomster og kort som takk for et fint skoleår (høhø..Du kan lese mer om mine voldsomt flotte skoleår i innlegget med tittelen "sinte stemmer og mennesker med kniv", her), og så fikk vi til gjengjeld en liten oppmerksomhet på konfirmasjonen. 

Det var en fin dag. Huset var pyntet i hvitt og rosa. Vi hadde koldtbord og gode kaker. Bestemor S hadde bakt favoritten min. Folk sang fine sanger til meg, og bildene som ble vist frem var ikke så alt for gale.

Jeg tror muligens mye av grunnen til at det ikke ble noe særlig med penger, var at 'alle' visste jeg kom til å spare dem til å kjøpe meg silikonpupper. Familien min er motstander av plastisk kirurgi, fillers og alt som er å 'tukle med kroppen'.

Flere av gavene jeg fikk til konfirmasjonen har jeg fremdeles (mp3-spilleren avgikk med døden på en sandstrand et års tid senere), og silikonpuppene jeg så fryktelig ønsket meg, fikk jeg til 21årsdagen. Av pappa, faktisk.


0 kommentarer



Sinte stemmer og mennesker med kniv


Kategori: Personlig // 09.05.2017 kl.22:29 // 2 kommentarer


Det er et tema jeg lenge har hatt lyst til å ta opp. Det temaet er mobbing. Ikke det faktum at mobbing er et reelt samfunnsproblem, for det vet vi allerede. Ikke det faktum at mobbere også sliter, for det tror jeg er kjent for de fleste. Heller ikke det faktum at mobbing kan føre til nedsatt selvtillit, manglende tro på seg selv, depresjoner, angst og / eller selvmordstanker, for også dèt har mediene informert oss om.

Det jeg vil ta opp med dere i dag, er noe jeg lenge har savnet å høre om i mediene. Noe jeg aldri har sett eller lest andre fokusere på tidligere. Kanskje er det fordi akkurat denne delen av mobbing er vanskelig å sette ord på. Vanskelig å forklare på en måte som gjør at utenforstående som ikke selv har opplevd det likevel kan forstå.

Jeg har bestemt meg for å gjøre et forsøk. Det er på tide vi bringer dette temaet opp og frem i lyset.



FOTO: SELFIE. | FUCK MOBBING! |


For eventuelle nye lesere kan jeg starte med å fortelle litt om min egen bakgrunn: Jeg er vokst opp som et mobbeoffer. I flere år besto hverdagen min av slag og spark. Av trusler om drap og voldtekt. Av ensomme kvelder hjemme på soverommet, mens alle andre var ute og hadde det gøy. Av å bli valgt sist i lagsport i gymmen, og ingen å jobbe i gruppearbeid med. Av hånlige ord ropt etter meg i skolekorridoren, eller skrevet på tekstmelding eller chat. Av telefoneterror. Av manipulerte bilder av meg selv på internett. Av mennesker som stirret litt ekstra på meg i byen, fniste bak ryggen på meg og tok bilder. Av rykter. Av fremmede mennesker som kom bort til meg og spurte "er det sant at..?", eller gikk rett bort og fiket til meg fordi de trodde jeg hadde gjort et eller annet med typen deres. Det er artig hvordan man som jomfru og ukysset (som jeg var den gang) kan ha rykte på seg for å ha pult alle guttene i hele byen. Hvordan man kan bli stemplet som hore når det mest slutty man har gjort er å bleke håret pornostjerneblondt.

"Du ville vært så fin med mørkere hår", har jeg flere ganger fått høre som voksen. Helt ærlig tror jeg kanskje de har rett. Likevel kommer jeg aldri til å ta tilbake min opprinnelige hårfarge.

Når jeg ser meg i speilet vet jeg at jeg ikke er stygg. Når andre mennesker forteller meg at jeg er pen - eller til og med vakker - tror jeg på dem. Likevel har jeg dager hvor jeg bare har lyst til å smadre ansiktet på meg selv. Dager hvor jeg har lyst til å legge meg under kniven og operere meg til det ugjenkjennelige.

Spørsmålet man bør stille her, er "hvorfor?". Hvorfor er jeg så imot å farge håret mørkt enda jeg tror det ville se bra ut? Hvorfor har jeg innimellom lyst til å totalforandre utseendet mitt enda jeg ikke anser meg selv for å se stygg ut?


Svaret er så enkelt som det er vanskelig. Svaret er fortiden min. De aller fleste mennesker som har opplevd noe vondt i fortiden, har forskjellige triggere som utløser vonde minner. Det kan være et navn. Det kan være et sted. En lukt. Kanskje et ord eller en setning.

For mange mobbeofre er den triggeren en selv. Ens eget utseende eller stemme. Klær man har gått i, hårfarger man har hatt.



Hvorfor det er slik kan man undre seg over. Skal jeg komme med en teori vil jeg si det bunner i at mobbing ofte går på en person utseende. Når man gang på gang får høre at det ansiktet man ser i speilet, eller den stemmen man snakker med, ikke er bra nok, lærer man kanskje å forbinde akkurat disse delene av seg selv med noe negativt. Med vonde opplevelser forårsaket av nettopp det at man ikke var "bra nok".

For meg er mine triggere å se meg selv med mørkere hud og hår. Det er smilet mitt, stemmen min og det å la andre ta bilde av meg. Det er lår som klistrer seg sammen på en varm sommerdag. Det er enkelte setninger og ord. Meg selv i bikini. Sinte stemmer, og mennesker som står med kniv.


2 kommentarer



Jeg var 14 år og hadde silikonpupper


Kategori: Personlig // 06.05.2017 kl.21:44 // 2 kommentarer


Lav og lubben. Det hadde jeg vært lenge. Jeg var ikke direkte tjukk. Jeg var ikke overvektig. Jeg hadde bare litt valpefett. Veldig slanke legger, men lår som klistret seg sammen. Veldig slanke håndledd, men armer som man kunne klype godt i. Smale hofter, men en mage som bulte godt ut over trusekanten. Når man er èn av veldig få jenter med litt valpefett på kroppen i en klasse hvor de aller fleste har innovermage og mellomrom mellom lårene, blir man stemplet som tjukk. Man blir sett på, og ser kanskje også seg selv, som større enn det man egentlig er.

Jeg var ikke den eneste med valpefett på kroppen. Absolutt ikke. Forskjellen på meg og de andre med store lår og bulemage, var at de gjerne også hadde formene som passet til. Jeg derimot, var flat. Stor mage, men ingen pupper. Store lår, men ingen rumpe.

Jeg var fjorten år da jeg innså at enten måtte jeg slanke meg syltynn - for da gjorde det ikke noe at jeg ikke hadde former - eller så måtte jeg få størrelse på frontpartiet litt brennkvikt.

Da slankekuren ikke gikk rette veien, var det tid for å fikse på puppene. "Mamma, kan jeg få silikonpupper?", spurte jeg mamma en dag vi satt i bilen på vei hjem fra kiwi. Mamma lo rått. "Nei, men hvis du begynner å spare nå så har du kanskje råd når du er femti!". Svaret hennes ga meg lyst til å henge meg i taklampa.



FOTO: TUMBLR | Slik drømte man altså om å se ut en gang, og så vel ca slik ut også.


Det ble sommerferie. Den aller siste dagen i sommerferien gjorde jeg noe jeg tidligere hadde himlet med øynene av at andre gjorde: jeg fylte ut bh'en min. "Jaha", tenker du kanskje, "så du la litt papir eller bomull i bh'en. Big deal". Hadde det enda bare vært så vel. Hadde jeg enda bare nøyd meg med å fylle ut bh'en med papir eller bomull - men nei. Jeg ville ikke ha 'litt større' pupper. Jeg ville ha kjempestore. De aller største på hele skolen. Så jeg dro på sparkjøp, kjøpte meg en billig bh i D-cup, tok den på og fylte den ut med èn stk sammenbrettet t-skjorte i hver cup. Jeg så meg i speilet og følte meg endelig fornøyd. Vel, de var enda litt små, men det fikk duge. Endelig så jeg ut som en sexy attenåring, ikke en tjukk niåring. 


Jeg kan fremdeles huske den første skoledagen. Mamma kjørte meg. Hun stirret mistenksomt på puppene mine, og jeg glante intenst ut av vinduet og ba til gud og andre fantasivesener om at hun ikke måtte spørre hva som hadde skjedd med frontpartiet mitt sånn over natten. Hun visste det nok, men jammen skulle jeg nekte meg blå om hun våget å spørre!


På skolen glante de også. Ingen turte å si noe. Ingen turte å spørre. Et par uker senere begynte ryktene å gå. "Har du sett boobsa til Jessica, eller?", kunne jeg høre det hviskes her og der, "tror du de er ekte?". Det var spennende. Det var gøy. De hadde altså lagt merke til frontpartiet mitt. Det likte jeg. Selv la jeg godt merke til hvor mye snillere og hyggeligere alle plutselig var blitt. Det var ikke nødvendigvis slik at jeg ikke ble banket gørra ut av, for det gjorde jeg strengt talt fremdeles, men flere av dem unnskyldte seg igjen etterpå. Ville være 'hemmelige venner' på fritiden. Jeg moret meg glugg, fordi jeg visste det var på grunn av puppene. Hadde de enda bare visst at puppene var like falske som vennligheten deres.

Jeg fikk god selvtillit på grunn av de falske puppene. Det er rart hvordan noe så relativt ubetydelig, som man VET at er falskt, likevel kan skape selvtillit.

Da jeg omsider følte meg selvsikker nok til å fjerne den alt for store bh'en som jeg vasket hver kveld, og t-skjortene jeg byttet ut hver morgen, innså jeg at jeg hadde dritt meg ut. Hvordan kunne jeg noen gang fjerne puppene nå, uten at alle skulle få vite at de hadde vært falske hele tiden? Jeg hadde jo nektet meg blå på alt sammen hele veien. Stått på at disse puppene var hundre prosent naturlige. Påstått at jeg var en såkalt 'late bloomer' som hadde 'forandret seg skikkelig i løpet av sommerferien'. Jeg kunne ikke gå fra en D-cup til en A-cup over natten og innbille meg at ingen ville legge merke til det og legge sammen 2+2. "Har tatt ut silikonpuppene", vurderte jeg å si, men fant ut at det også ville bli for dumt. Nei, jeg fikk beholde de falske puppene, og heller fjerne dem når jeg begynte på videregående. En ny skole, med nye elever, som ikke kjente meg.

Så kom det første året på videregående. Første skoledag. Jeg sto der på rommet mitt, med bh'en og de to t-skjortene i hånden. "Tenk om noen i klassen har større pupper enn meg?", tenkte jeg der jeg sto, "er jeg klar for å gå tilbake til å være jenta uten pupper?". Nei, jeg var ikke det. Så jeg fikk ta på meg de falske puppene denne dagen også. Så kunne jeg heller gå uten neste dag - for hvem faen husker vel hvordan klassekameratenes pupper ser ut første skoledag? Jeg skulle i alle fall legge godt merke til frontpartiet på de andre jentene for å se om det var noe å bekymre seg for.

Dere har vel gjettet det allerede: Første skoledag ble jeg glanet på. Jeg ble stemplet som en bimbo. De andre jentene i klassen min hadde alle små pupper, derfor ble mine (falske) en voldsom kontrast. De ble kommentert. Jeg hørte dem snakke om "hun der med puppene" i friminuttet. Nei, jeg fikk bare stå i det ett skoleår til.


Jeg sluttet ikke å 'kle meg ut' før det året jeg fylte atten. Da droppet jeg D-cup'en og de sammenbrettede t-skjortene. Kjøpte meg en bh som faktisk passet til det jeg fra naturens side var utstyrt med. Jeg merket at folks respekt for meg forsvant sammen med de falske puppene. Tenkte lenge over dette. Det fascinerer meg fremdeles den dag i dag, hvor annerledes man blir behandlet av andre mennesker på grunn av slike små, utseendemessige bagateller.


Den dag i dag har jeg en E-cup. Jeg fyller ikke ut bh'en min med t-skjorter lenger. Puppene er der, også når jeg står naken foran speilet. Jeg kan dusje med dem uten å måtte ta dem av og henge dem til tørk etterpå. Det er en veldig fin følelse ;)


2 kommentarer



10 rare ting dama til Espen gjør


Kategori: Personlig // 29.04.2017 kl.11:02 // 6 kommentarer




01 ♥ Skrur på krana når hun skal på do.
02 ♥ Sier "årh, jeg er så lei av _", for så å neste dag foreslå dette som middag
03 ♥ Ler når hun er sur, og sier "nå blir jeg faktisk sur".

04 ♥ Sitter nede i dusjen når hun barberer leggene.
05 ♥ Bruker en onepiece med julemotiv som pysj i april
06 ♥ Fanger fluer, edderkopper etc i glass og slipper dem fri på utsiden.

07 ♥ Bestiller "noe du tror jeg vil like" i baren - HVER ENESTE GANG. Dels fordi jeg liker overraskelser, dels fordi jeg drikker så sjelden at jeg ikke har anelse om hva noe som helst faktisk er. Hvordan smaker sex on the beach? Har jeg i det hele tatt smakt det? Hvordan smakte cosmopolitan igjen? Isbjørn - den er god! Eller..?

08 ♥ Snakker til dyrene som om de skulle være barn. "Argentinaaa, hvor er du hen?", som om katta plutselig skal svare "herregud mamma, æ e på dass!".

09 ♥ Drikker av plastkrus for å slippe å vaske opp. HAHA!
10 ♥ Skriver ned hele livshistorien sin i worddokument som en slags terapi.


6 kommentarer



Roses are pink, eyes are blue


Kategori: Personlig // 27.04.2017 kl.14:01 // 3 kommentarer


Jeg må starte dette innlegget med å beklage den elendige bildekvaliteten på selfien. Min kjære iphone 5, som har fulgt meg trofast siden 2013(!), har omsider satt foten ned og sagt: "Jessica, nå er det nok selfier. Nå gjør jeg kvaliteten på frontkameraet helt jævlig, så kan du ha det så godt". Derfor vurderer jeg nå å oppgradere den til en 7'er.



Her om dagen kom fineste mannen min hjem med roser til meg. Ikke av noen spesiell anledning, rett og slett bare fordi han ville være hyggelig. Jeg har hatt en veldig tøff periode nå den siste tiden, så dette var faktisk akkurat det jeg trengt for å komme i litt bedre humør .



Hva synes dere forresten om håret mitt? Kler jeg å være mørk? Haha ;)


3 kommentarer



Hvordan jeg møtte min mann


Kategori: Personlig // 22.04.2017 kl.11:54 // 7 kommentarer


Det var lørdag den tjuefjerde september 2016; min tjueseksårsdag. Mangel på gode venner har ført til at de aller fleste bursdagene mine har blitt feiret med joggebukse i sofaen, enten helt alene eller sammen med en kjæreste. Et ordentlig selskap med gjester, kake, ballonger og gaver har jeg ikke hatt siden femteklasse på barneskolen.

Espen og meg, desember 2016.


Dette året, fast bestemt på å sette en stopper for "drittbursdag-fenomenet", hadde jeg invitert min kamerat Hilmar opp for å feire sammen med meg. Vi hadde ingen konkret plan, sånn egentlig. Spise en god middag, og kanskje ta et par drinker et sted, eller noe. Da Gunn tekstet meg og lurte på om vi ville være med å ta et par drinker på Pers, var planen plutselig klar som glass.

Drinker med mer enn èn person, i mitt hode, betyr fest. Min guilty pleasure - om man kan bruke dèt utrykket - er høye hæler og paljettkjoler. Jeg drar disse greiene frem så fort anledningen byr seg, og trives nok faktisk hakket bedre stivpyntet som et juletre, enn jeg gjør i enkle hverdagsklær. Det faktum at det tross alt var bursdagen min og at jeg skulle ut og ta et par drinker, i mitt hode, var grunn god nok til å børste støv av hælene og åle seg inn i paljettkjolen atter en gang.

Et par drinker ble til en håndfull. En håndfull ble til to håndfuller. Jeg var i hundreognitti, mens saldoen på bankortet mitt gikk stadig nedover. Jeg er ingen festløve sånn egentlig, men når anledningen først byr seg, er jeg ikke den som tar ting rolig og forsiktig.


Det nærmet seg stengetid, Gunn hadde for lengst dratt sin vei, og Hilmar og jeg bestemte oss for å ta fatt på hjemveien vi, også. Hilmar hadde overbevist meg om at det ville være en god ide å ta med et par joggesko i vesken, hvilket det viste seg at jeg fikk  bruk for. Vi var kommet helt til starten på den aller siste bakken hjem til meg, da en bil med to gutter og ei jente kjørte opp på siden av oss og lurte på om vi ville sitte på.



Det var kun plass til èn person til i baksetet, så vi avgjorde fort at Hilmar fikk sitte bak, så satt jeg meg ved siden av han kjekke foran. Normalt sett er jeg kleggen selv når jeg treffer en kjekkas i fylla (jeg drar aldri hjem med noen, men er fryktelig glad i å flørte), men akkurat denne gangen følte jeg det ville være bedre å oppføre seg litt som oppegående folk. Prøve, i alle fall.

Det endte med at vi dro på fest. Den kjekke sjåføren ble med oss inn på festen, selv om han ikke skulle drikke. Fra der jeg satt ved siden av Hilmar og nippet til en pils, kunne jeg høre navnet mitt bli nevnt. Et eller annet om facebook. Jeg smilte litt, og latet som om jeg ikke hørte det.

Det neste jeg husker etter dette, var bilturen hjem. Jeg sovnet et par ganger, og våknet da vi nesten var hjemme. Tenkte det skulle være fint å komme inn,få av seg kjolen og få sperret bankkortet mitt, som jeg hadde mistet.

Bankkortet fant jeg neste dag. Det lå i skoen min. Kan tro jeg ble oppgitt da jeg måtte vente en uke på å få nytt, fordi banken ikke kunne oppheve sperren.

Den kjekke sjåføren la meg til på facebook. Vi chattet litt med hverandre, før han plutselig dukket opp på døren min klokken fire om morgenen neste helg. Da hadde nemlig han vært på fest. Jeg for min del var klin edru og hadde for lengst lagt meg. Åpnet døren under tvil, iført null sminke og en lang t-skjorte, og ga ham lov til å komme inn, men ga samtidig beskjed om at jeg ikke var ei 'sånn' jente, så her kom det ikke til å skje noe som helst. Det synes han var helt ok, og vi tilbrakte resten av natten med å sitte i sofaen, spille kort, prate og drikke vin.

Neste morgen ble han invitert ut på fest igjen, og vi bestemte oss for å dra sammen.

Kort tid senere ble vi sammen, og enda noen måneder senere forlovet vi oss ♥.


7 kommentarer



Et hull i sjelen


Kategori: Personlig // 18.04.2017 kl.13:38 // 7 kommentarer


Jeg har valgt å fjerne alle innleggene på bloggen. Om det blir permanent eller om de kommer tilbake etter en stund gjenstår å se. Akkurat nå har jeg mye å tenke over.

--

kommertarfeltet er gjennåpnet, så dem som skulle ønske å legge igjen noen ord - positive eller negative - er velkommen til det.


7 kommentarer



Om Jessica


Kategori: Personlig // 04.03.2017 kl.11:33 // Ingen kommentarer


SONY DSC

Hei og velkommen til bloggen! Mitt navn er Jessica Baliciel. Jeg er tjueseks år gammel og eier av bloggen du i nåværende stund leser. For tiden er jeg bosatt med fire katter og en hund i Gol, en liten bygd omtrentlig to timers kjøretur fra Oslo. På tjueseksårsdagen min, den tjuefjerde september 2016, ble jeg kjent med mannen som kort tid senere ble kjæresten min. Nyttårsaften noen måneder senere, 01.01.17, forlovet vi oss.

Hvorfor blogger jeg?
Jeg har alltid vært glad i å skrive, og å dele mine tanker og meninger med omverden. På denne bloggen vil du finne blogginnlegg om klær, sminke, sko og tilbehør, forskjellige gjør det selv-prosjekter og skjønnhetstips.  Jeg vil også gi mine lesere et innblikk i livet mitt, gjennom tanker, meninger, bilder og historier fra hverdagen min.


0 kommentarer


Dyretesting


Fra og med 11.mars 2013 er det i Norge og EU forbudt å selge eller markedsføre kosmetikk hvor ingredienser, råmateriale eller ferdig produkt har vært testet på dyr, uavhengig av hvor i verden testingen er utført.

KILDE: lovdata.no

Translate

Annonser

kommer

Bloggdesign av

hits