Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Han skammet seg over meg fordi jeg var hvit


Kategori: Personlig // 15.05.2017 kl.11:33 // 2 kommentarer


Det er rart hvordan man helt plutselig kan begynne å tenke tilbake på ting som hendte for lenge siden. I dag vandret tankene mine til en episode fra da jeg var nitten år og singel. En hendelse som skjedde en kveld jeg hadde sagt ja til å treffe en fyr fra MSN.


Jeg skal ikke påstå jeg er fra en by hvor alle kjenner alle. Det er jeg ikke. Det jeg derimot kan si er at jeg er fra en by hvor de aller fleste har hatt hverandre på MSN på et eller annet tidspunkt. Med andre ord: de aller fleste vet hvem de aller fleste er, selv om man ikke nødvendigvis har møttes ansikt til ansikt. Fyren jeg denne kvelden hadde sagt ja til å treffe var en slik person jeg hadde hatt på MSN i en lengre periode, men aldri faktisk truffet ansikt til ansikt. Han var en av de typisk populære guttene, som jeg helt ærlig ikke forsto hypen med. I mine øyne var han helt alminnelig, og det faktum at det gikk rykter om at han var en bråkmaker - en sånn småkriminell en som også hadde som hobby og banke dritten ut av dem som så litt skjevt på ham - gjorde ham absolutt ikke mer tiltrekkende. Helt ærlig synes jeg fyren virket som en selvgod fjortis, men jeg er ikke den som dømmer etter rykter, og jeg gir alle mennesker en sjanse.

Han plukket meg opp i bilen sin. Hadde jeg kunnet noe om biler, skulle jeg vel helt sikkert ha blitt imponert. Det ble jeg ikke. I mine øyne var en bil en bil, så fremst det ikke var en lamborghini. Dette var ikke en lamborghini, med andre ord altså bare en bil. "Hei", sa jeg da jeg satte meg ved siden av ham. "Hei", sa han tilbake. "Hva har du lyst til å finne på?", spurte han. Jeg trakk på skuldrene. "Da kjører vi en tur til byen, tenker jeg", sa han. Det hørtes fint ut. Det var, tross alt, bare et vennskapelig treff fra vår begges side. På veien nedover begynte han å prate om jobben. Han jobbet som vekter på et utested i Kristiansand. Derfra var veien kort til en tilsynelatende evigvarende skrytefortelling om hvilke kjendiser han hadde møtt, pratet med og festet med. 50 Cent var kul, kunne han fortelle meg. Lil Wayne også. Jeg kjedet meg allerede der. Det verste jeg vet er mennesker som forsøker å imponere med å fortelle at de har møtt en kjendis. ALLE har møtt en kjendis. Til og med jeg.


Han sluttet ikke å skryte. Først var det alle kjendisene han hadde møtt. Så var det alle damene han kunne velge og vrake i. Fra mitt ståsted kunne jeg ikke forestille meg hvordan denne fyren kunne ha hauger og lass med damer å velge i. Det eneste han hadde å tilby var et evigvarende skryt, og utseendemessig lignet han mest av alt på en grillkylling. Samme fargenysanse. "Lurer på om han ruller seg i marinade før han legger seg i solariet", tenkte jeg for meg selv, men sa ingenting.


Ettersom jeg mistenkte at han kanskje var litt interessert, og jeg ikke ville gi ham forhåpninger, forsøkte jeg isteden å hinte frempå om at jeg ikke var tilgjengelig. Normalt sett når jeg traff mennesker jeg ikke var interessert i, pleide jeg å skryte på meg å ha kjæreste. Dette ville ikke fungere denne gangen, i og med at han allerede visste at jeg var singel. Derfor fortalte jeg at jeg var inne på tanken om å flytte. Det var ikke helt usant, heller. Jeg ville bort, jeg hadde bare ikke midlene til det der og da.

Vi kom til byen. Han slet litt med å finne en parkeringsplass, men det gikk til slutt. Vi gikk ut av bilen, og jeg slet med å holde følge med ham. Han gikk med raske skritt bortover, og jeg måtte småløpe for å holde følge. Han snakket ikke til meg i det hele tatt. Så ikke på meg. Det virket som om han forsøkte å ignorere min eksistens fullstendig. Dette var ikke hyggelig. "Dra hjem igjen eller?", foreslo jeg. "mm", mumlet han og gikk med like raske skritt tilbake til bilen.

"Hva vil du finne på nå da?", spurte han, "kunne kanskje dra hjem til meg?". Jeg avslo. Sa jeg var trøtt. Han kjørte meg hjem, og sa han skulle ringe meg i morgen. Neste morgen slo jeg av telefonen. Jeg ville ikke prate med ham. Utpå kvelden fikk jeg dårlig samvittighet. "Hei", skrev han til meg på MSN. "Hei", svarte jeg tilbake. Avgjorde med meg selv at jeg måtte bare si det som det var. Si at jeg ikke var interessert. At det virket som om han ville noe annet enn det jeg ville, men at vi godt kunne være venner. "Du..", skrev jeg til ham. "Ja, jeg vet at jeg ikke ringte", svarte han.

Wait, what?

"Jeg ble så flau over deg når jeg traff deg", skrev han videre, "var derfor jeg gikk så fort i byen fordi jeg ville ikke at folk skulle se oss sammen".

"Hvorfor?", skrev jeg tilbake.

"Eh på grunn av hudfargen din kanskje? Ser jo ut som du aldri har sett sola før!".

"Store ord fra en som ble født med samme hudfarge som meg", tenkte jeg for meg selv, men sa ingenting. Jeg var glad til. Lettet, egentlig, over at jeg slapp å være dritten som avviste noen. Lettet over at jeg slapp å være den som såret noen og som måtte svare på "hvorfor"-spørsmålet.


2 kommentarer


Martemeomamma

15.05.2017 kl.20:33

Herregud for en fyr hehe

JessicaBalici.blogg.no

15.05.2017 kl.21:30

Martemeomamma: ikke sant xD

Dyretesting


Fra og med 11.mars 2013 er det i Norge og EU forbudt å selge eller markedsføre kosmetikk hvor ingredienser, råmateriale eller ferdig produkt har vært testet på dyr, uavhengig av hvor i verden testingen er utført.

KILDE: lovdata.no

Translate

Annonser

kommer

Bloggdesign av

hits