Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Det ingen snakker om


Kategori: tanker // 28.04.2017 kl.11:21 // 4 kommentarer


Vet dere hva jeg begynner å bli mektig lei av? Påstanden om at ingen snakker om temaer som mobbing, dyremishandling, kjøttindustrien, psykiske sykdommer, skolesystemet, ungdomspress, spiseforstyrrelser og tilsvarende problemstillinger.


FOTO: tumblr.com.
Beklager til dere som ble skuffet for at jeg ikke bretter ut egne tits for et par ekstra klikk på bloggen.


"Hun snakker om det ingen andre tør å snakke om",
er gjerne det man hører de gangene en blogger kommer opp og frem i mediene med et innlegg om en eller flere av overnevnte problemstillinger. I realiteten er vi fryktelig mange mennesker på sosiale medier som allerede har snakket om disse temaene i lang tid, og delt personlige erfaringer om voldtekt, spiseforstyrrelser, homofili, rasisme, kutting, psykiske problemer, selvmordstanker og press fra andre. Vi er mange dyrevenner som har skrevet innlegg på innlegg om kjøttindustrien, pelsfarmer, dumpingsesongen (den tiden på året hvor norske dyreeiere setter uønskede kattunger, hunder, marsvin etc ut i skogen for å dø), og hva begrepet 'frittgående' på eggekartongen faktisk betyr. Vi er mange som har hevet oss inn i ulvedebatten, og vi er mange som har diskutert om dyrehager er ok eller ei. Det er mange av oss som skriver om mobbing, utestengelse, kroppspress, skolesystemet, hvordan karaktersystemet påvirker selvtilliten, og stiller oss kritisk til denne "en læringsmetode passer alle"-malen som praktiseres i norske skoler. Vi er mange, fryktelig mange, som tar opp temaene "ingen snakker om". Forskjellen på alle oss og denne ene, er at denne ene faktisk har blitt hørt og lagt merke til.

Vi har ikke et "disse tingene ties ihjel og blir ikke snakket nok om"-problem. Vi har et "ingen gidder å lese det du skriver om du ikke er over gjennomsnittet flott å se på, har store pupper eller poserer pornostjerneaktig i trusa"-problem.

For la oss være ærlige;  du ville ikke klikket deg inn på dette innlegget og faktisk lest det om det ikke var for bildet lengrer opp. Ville du?


4 kommentarer



Roses are pink, eyes are blue


Kategori: Personlig // 27.04.2017 kl.14:01 // 3 kommentarer


Jeg må starte dette innlegget med å beklage den elendige bildekvaliteten på selfien. Min kjære iphone 5, som har fulgt meg trofast siden 2013(!), har omsider satt foten ned og sagt: "Jessica, nå er det nok selfier. Nå gjør jeg kvaliteten på frontkameraet helt jævlig, så kan du ha det så godt". Derfor vurderer jeg nå å oppgradere den til en 7'er.



Her om dagen kom fineste mannen min hjem med roser til meg. Ikke av noen spesiell anledning, rett og slett bare fordi han ville være hyggelig. Jeg har hatt en veldig tøff periode nå den siste tiden, så dette var faktisk akkurat det jeg trengt for å komme i litt bedre humør .



Hva synes dere forresten om håret mitt? Kler jeg å være mørk? Haha ;)


3 kommentarer



Det norske skolesystemet har feilet oss


Kategori: tanker // 27.04.2017 kl.05:13 // Én kommentar


Skolen er viktig. Uten den ville vi aldri lært å lese, skrive eller regne. Når dèt er sagt, synes jeg det er lite variasjon i pensum. Det ene året lærer vi å lese, skrive og regne. Det neste året lærer vi å lese, skrive annerledes, og regne med andre tall. Året etter der igjen lærer vi å lese, skrive annerledes, og regne med enda flere tall. År etter år er det det samme grunnprinsippet som læres bort. Skrive, lese, regne. Oppgavene gjøres vanskeligere år for år, bare for å holde oss opptatt. Til slutt når det et punkt som overskrider det vi faktisk får bruk for i dagliglivet. Hvor mange ganger har du som voksen fått bruk for diktanalyse eller å finne kvadratroten av Pi, for eksempel?


FOTO: VG.


Det er her skolesystemet har feilet.

Istedenfor å lære oss de samme tingene på nytt og på nytt, burde de heller fokusere på å lære oss nye ting. Ting vi faktisk kommer til å får bruk for. Slik som for eksempel:

Ting man bør, og ikke bør, si eller gjøre på et jobbintervju.

Selvforsvar - hvordan unngå et overgrep.

Seksualundervisning - analsex, oralsex, forskjellige fetisher, hvordan øke sjansene for å bli gravid, hvordan minske sjansene for å bli gravid.

foreldrerollen - hvordan skifter man en bleie, hva gjør man når barnet ikke vil ha pupp, hvordan innfører man fast døgnrytme, hvilke rettigheter har man som aleneforelder.

Psykiske lidelser - hva er angst, ME, bipolar, depresjon, selvmordstanker etc og hvordan kan man hjelpe noen som sliter?

Arbeidsledighet - hvilke rettigheter har man, hvordan leve godt på lite penger, hvordan øke sjansen for å få jobb, hvordan holde motivasjonen oppe.

Rusmidler. Lovlige, ulovlige, effekter, positive sider, negative sider, konsekvenser.

Hvordan takler man et brudd, et dødsfall etc. Hvor kan man søke hjelp, hva kan man selv gjøre.


Istedenfor å lære ting vi faktisk kommer til å få bruk for i løpet av livet, har vi mattetimer hvor vi lærer å regne med bokstaver og paranteser. Vi har gymtimer hvor vi lærer å ta vår egen hvilepuls og å spille kanonball. Vi har norsktimer hvor vi lærer å skrive bokreferat, og håndtverkstimer hvor vi lærer å lage keramikkfigurer og brødfjøler. Musikktimer hvor vi lærer å spille blokkfløyte.

Det aller verste med det norske skolesystemet må likevel være presset det skaper. Elever setter sosialt liv på vent for å pugge, og stresser så de ikke får sove ordentlig om natten, fordi skolen har presset nedover ørene på dem at får de ikke gode nok karakterer, er hele fremtiden ødelagt. Presset er så intenst at mange går rundt og håper på sykdom eller skade, så de kan få utsatt prøven til neste uke, så de får bedre tid til å pugge. Flere dropper ut av skolen eller forsøker å ta livet av seg fordi de ikke takler presset.

Og istedenfor å tenke "kanskje har skolesystemet vårt lagt et usunt og psykisk skadelig press på ungdommen vår, og burde endres?", sitter de voksne, kloke hodene der, himler litt med øynene og snakker om hvor 'late' og 'bortskjemte' dagens ungdom er når det gjelder skolen.


1 kommentar



De 24 mest irriterende tingene jeg vet om


Kategori: Jessica misliker // 24.04.2017 kl.18:56 // 11 kommentarer




 

01.. KID-nummere lange som vonde år, med fire (eller flere) like tall etter hverandre.
02.. Mennesker som prater i munnen på meg.
03.. Dyreansiktfilterene på snapchat, brukt UTENFOR snapchat.


04.. At det er et sant helvete å spore opp e-postadressen til tannlege, legekontor etc når man skal bestille time. Lenge, leve telefonangsten.

05.. Å finne en fantastisk fin kjole, bare for å oppdage at den sitter helt feil på.
06.. Å uttale et ord feil i en opphetet diskusjon.
07.. Å bli dømt etter utseende. Dum er den som tror hjernecellene ligger i håret, og at de kan blekes bort...

08.. Å være så trøtt at jeg ikke klarer holde meg våken, for så å bli lys våken når jeg legger meg i senga.
09.. Folk som ser det som sitt livs oppgave å lage tredje verdenskrig av absolutt alt.
10.. Religiøse fanatikere.

11.. Folk som klager over at vegeterianere / veganere presser kostholdet sin på folk, men ikke engang legger merke til de 120 reklamene for kjøtt alle med en tv får smelt i trynet hver eneste dag, alle statusoppdateringene på facebook der folk forteller at de skal på mcdonalds og ha seg burger, alle bildene og videoene på snapchat med grillede pølser, ribber og gud vet hva, samt all reklamen på nett og i blader. Folk må gjerne spise kjøtt for min del, og folk må også gjerne la være, men å si at veggiser presser kostholdet sitt på folk når man knapt kan åpne øynene om morgenen uten å få "NÅ PASSER DET GODT MED EN GOD, VARM PØLSE!" smelt i fleisen fra samtlige medier..? Jeg er kanskje ikke veggis lenger, men jeg blir provosert av hele greia likevel. Selvinnsikt er en fantastisk fin egenskap som fantastisk få mennesker er i besittelse av.

12..Hypen rundt tv-serien SKAM. Hypen rundt middelmådige serier, produkter, filmer, låter etc generelt.
13.. Folk som går tregere enn tippoldemors oldemor og blokkerer hele veien når jeg har det travelt.
14.. Mennesker /bloggere som tror de er mye bedre enn alle andre. 

15..Politikk. Nærmere bestemt FRP. Det kommer alltid noe hysteri fra den kanten der.
16.. Mennesker som ser "i et forhold"-statusen på facebook som en utfordring, ikke et 'back the fuck off'-skilt.
17.. Jul i juli-fenomenet. Eller enkelt og greit; snø i fuckings april.

18.. Det faktum at jeg faktisk ikke kan spise hva jeg vil uten å legge på meg.
19.. Vårt oversensitive samfunn der man må veie hvert ord på gullvekt for å ikke provosere noen.
20.. At man får stempelet landssviker / trygdesnylter / lat så fort man ikke har jobb.

21.. Konkurranser hvor du "og en venn" kan vinne, eller hvor du må tagge en venn for å delta. Flott måte å fryse ut folk som ikke har så mange venner.

22..  At ord som "homo" og "ingen liker deg" fremdeles brukes som skjellsord for å trykke et menneske ned.

23.. At gutter kan gå i bar overkropp en varm sommerdag, men så fort ei jente har litt utrigning (du vet, for å slippe puppesvette. It's a real thing) så "ber hun om å bli voldtatt", "kler seg som ei hore" og "prøver å få oppmerksomhet". 

24.. Clickbait på blogg.no. Du får ikke lesere på den måten. Det eneste du oppnår er at de som allerede er lesere blir så skuffet gang på gang når innlegget ikke er like spennende som overskriften gir inntrykk av, at de rett og slett slutter å lese bloggen din.


11 kommentarer



Bedømmelse av Sophie Elises bok


Kategori: Jessica liker // 23.04.2017 kl.21:53 // 6 kommentarer


Julen 2016 fikk jeg Sophie Elises bok, forbilde, i julegave av min søster. Her om dagen plukket jeg den opp og leste den fra start til slutt. I dette innlegget vil jeg bedømme boken etter omslag (forside) og innhold.




Sophie Elises selvbiografi, kan kjøpes på ARK.


OMSLAG:
D
et første jeg legger merke til ved boken er omslaget (forsiden). Jeg liker godt bildet av hovedpersonen selv, men irriterer meg litt over at det bare er 'klæsjet' midt på, for å dekke over noen ord. Hva disse ordene egentlig er, aner jeg ikke, og det irriterer meg litt. Jeg tror bokens omslag ville vært mye finere om bildet med den gule bakgrunnen gjorde hele omslaget, ikke bare en bitteliten del av det. Slik det er nå, klæsjet midt på, ser i mine øyne rotete og litt 'hjemmesnekret' ut. Kanskje er det med vilje, for å gjenspeile litt av forfatterens personlighet. Litt sånn rotete og uperfekt. Likevel holder jeg fast på at det ville  sett mer ordentlig / profesjonelt / bedre ut dersom det gule bildet ble brukt som omslag alene, fremfor å klistres midt på.

TEKST:
Boken har veldig korte kapitler, og en veldig enkel skrivemåte. Det er ingen vanskelige ord, eller unødvendige detaljer. Dette gjør boken lett å lese for de aller fleste, noe jeg synes er veldig positivt. Samtidig savner jeg nettopp det; de unødvendige, dype detaljene - følelsen av å faktisk være der, og kunne leve seg ordentlig inn i historien. Boken er spennende, men den fremstår på meg litt platt. Jeg savner den dybden i detaljene. Det er også flere ting fra Sophies liv jeg kunne tenke meg å lese om, som hun ikke engang har nevnt med så mye som et ord.
 



 "jeg fiklet med en blyant og tegnet kruseduller i vinduskarmen. Så skrev jeg mitt eget navn. Jeg så ned. Jeg skrev det igjen. Sophie. Sophie. Sophie." 
- Kapittel nummer to, ut av vinduet, inn i skyene, side 14.



OPPSUMMERING:
Sophie Elises Forbilde er en lettlest og godt formulert bok om hvordan ei lav jente med tre bh'er utenpå hverandre, som stjeler kusinens klær og skrur av lyset hjemme når venner kommer på besøk så ingen skal se familiens stygge sofa, ender opp med å bli ei jente som plutselig tjener egne penger fra jenterommet, pryder avisforsider og vinner bloggpriser. Hvordan denne lille jenta som vegrer seg for å ta til ordet og ikke tør å gå ut døra uten hair extensions, ender opp med å sitte på tv og snakke foran hundrevis av mennesker. Boken forteller om hvordan slektninger vender familien ryggen etter at hun legger seg under kniven, om drømmen om å bli Linni Meister, og om panikkangst. Alt i alt en fin og spennende bok, men som helt sikkert ville vært enda bedre med litt mer detaljerte beskrivelser av hendelsene som nevnes.
 


6 kommentarer



Smart eller pen: hva velger DU?


Kategori: tanker // 23.04.2017 kl.12:41 // 3 kommentarer


"Hvis du farget håret, så ville kanskje folk ta deg litt mer seriøst"

"Du kan ikke gå kledd med puppene på vift og forvente å bli tatt seriøst"

"Du ser ikke særlig smart ut"

"Jeg skal gi deg et råd: smink deg mer naturlig, så blir du tatt mye mer seriøst med en gang"

"Man blir ikke tatt seriøst med en kilo silikon i puppene, ihjælbleka hår, høye hæler og heavy sminke. Da ber du liksom litt om det, da. Å bli sett på som dum og deilig".



Selfie fra arkivet. Jeg følte den passet til temaet.


Hørt det før? Jeg også. Mange ganger. Vi er vokst opp i et samfunn som sier at enten er man pen å se på, eller så har man noe i hodet. Et samfunn som påstår at har man store pupper, brunkrem, og bleket hår - ja, da er man dum. Da ligger man med alle man kommer over, og drømmer om å bli pornostjerne, glamourmodell og midtsidepike i Vi Menn. Så blir man sammen med en rik, kåt menn og lever en gold digger-tilværelse, helt til mannen blir voksen i hodet og vil ha ei ordentlig dame. Hva er så en ordentlig dame? Jo, det er ei jente med en mørkere hårfarge, naturlig - eller ingen - sminke, og små pupper. For det er disse som har noe i hodet. Det er disse som tenker litt lengre enn nesa rekker, tar gode utdannelser, engasjerer seg i politikk og samfunnsdebatter, og faktisk blir noe her i verden.

Blondiner med brunkrem leser ikke bøker - de står bare og digger seg selv i speilet.
Blondiner med brunkrem forstår seg ikke på politikk og samfunnsdebatter, de forstår seg kun på sminke og sex.
Blondiner med brunkrem er fjortiser. Først når de farger håret og kutter ut den unaturlige sminken, har de blitt voksne i hodet.


Hele verden ler av dumme blondiner. Blondinevitsene florerer. Blondiner er dumme, brunetter er smarte. Sånn er det bare. Alle blondiner er samme type menneske. Alle blondiner er Linni Meister, Pamela Anderson og Iselin fra Paradise Hotel 2012. 


Jeg blir så oppgitt på samfunnet innimellom. Kan vi ikke snart legge dette tullet bak oss, og slutte å late som?

Slutte å late som at hjernecellene ligger i håret, og kan blekes bort med blekemiddel.
Slutte å late som at løsvipper og maskara gjør det umulig å lese bøker.
Slutte å late som at foundation (brunkrem) og lipgloss hindrer hjernen i å oppta oksygen.
Slutte å late som at man enten kan få blodtilførsel til hjernen ELLER puppene, men ikke begge deler.
Slutte å late som at man ikke kan skrive hvis man har pene negler.
Slutte å late som at høye hæler gjør oss høye nok til å gå med hodet i skyene.

Slik at vi heller kan begynne å fokusere på viktigere ting, som for eksempel at denne problemstillingen ikke gjelder menn.

Hvorfor ingen lyshåret mann noen gang får høre:
"Hvis du farget håret, så ville kanskje folk ta deg litt mer seriøst"

Eller:
"Du kan ikke gå skjorteløs og forvente å bli tatt seriøst".

Eller:
"Man blir ikke tatt seriøst om man har lyst hår, går skjorteløs og i korte shorts. Da ber du liksom litt om det, da. Å bli sett på som dum og deilig".

Så kan vi kanskje en dag komme frem til følgende løsning:
vi må slutte å gjøre kvinner til objekter, og peke ut feil og mangler, som om de skulle være varer på en butikkhylle, istedenfor mennesker.


3 kommentarer



Hvordan jeg møtte min mann


Kategori: Personlig // 22.04.2017 kl.11:54 // 7 kommentarer


Det var lørdag den tjuefjerde september 2016; min tjueseksårsdag. Bursdager og jeg har i alle år, så langt tilbake jeg kan huske, vært litt som olje og vann. Alle som har forsøkt å blande olje og vann vet at det rett og slett ikke går. Litt slik har det vært med meg og bursdagene mine, også. Vi mikser ikke særlig bra, og resultatet blir gjerne skuffende.


Espen og meg, desember 2016.


Dette året, fast bestemt på å sette en stopper for "drittbursdag-fenomenet", hadde jeg invitert min kamerat Hilmar opp for å feire sammen med meg. Vi hadde ingen konkret plan, sånn egentlig. Spise en god middag, og kanskje ta et par drinker et sted, eller noe. Da Gunn tekstet meg og lurte på om vi ville være med å ta et par drinker på Pers, var planen plutselig klar som glass.

Drinker med mer enn èn person, i mitt hode, betyr fest. Min guilty pleasure - om man kan bruke dèt utrykket - er høye hæler og paljettkjoler. Jeg drar disse greiene frem så fort anledningen byr seg, og trives nok faktisk hakket bedre stivpyntet som et juletre, enn jeg gjør i enkle hverdagsklær. Det faktum at det tross alt var bursdagen min og at jeg skulle ut og ta et par drinker, i mitt hode, var grunn god nok til å børste støv av hælene og åle seg inn i paljettkjolen atter en gang.

Et par drinker ble til en håndfull. En håndfull ble til to håndfuller. Jeg var i hundreognitti, mens saldoen på bankortet mitt gikk stadig nedover. Jeg er ingen festløve sånn egentlig, men når anledningen først byr seg, er jeg ikke den som tar ting rolig og forsiktig.


Det nærmet seg stengetid, Gunn hadde for lengst dratt sin vei, og Hilmar og jeg bestemte oss for å ta fatt på hjemveien vi, også. Hilmar hadde overbevist meg om at det ville være en god ide å ta med et par joggesko i vesken, og de fikk jeg god bruk for på hjemveien. Vi var kommet helt til starten på den aller siste bakken hjem til meg, da en bil med to gutter og ei jente kjørte opp på siden av oss og lurte på om vi ville sitte på.



Det var kun plass til èn person til i baksetet, så vi avgjorde fort at Hilmar fikk sitte bak, så satt jeg meg ved siden av han kjekke foran. Normalt sett er jeg kleggen selv når jeg treffer en kjekkas i fylla (jeg drar aldri hjem med noen, men er fryktelig glad i å flørte), men akkurat denne gangen følte jeg det ville være bedre å oppføre seg litt som oppegående folk. Prøve, i alle fall.

Det endte med at vi dro på fest. Den kjekke sjåføren ble med oss inn på festen, selv om han ikke skulle drikke. Fra der jeg satt ved siden av Hilmar og nippet til en pils, kunne jeg høre navnet mitt bli nevnt. Et eller annet om facebook. Jeg smilte litt, vurderte å gå bort og være dritklein, noe à la "jasså, du søker meg opp på facebook, du? ;)", slik jeg ofte gjør (no shame..), men lot det være.

Det neste jeg husker etter dette, var bilturen hjem. Jeg sovnet et par ganger, og våknet da vi nesten var hjemme. Tenkte det skulle være fint å komme inn,få av seg kjolen og få sperret bankkortet mitt, som jeg hadde mistet.

Bankkortet fant jeg neste dag. Det lå i skoen min.

Den kjekke sjåføren la meg til på facebook. Vi chattet litt med hverandre, før han plutselig dukket opp på døren min klokken fire om morgenen neste helg. Da hadde nemlig han vært på fest. Jeg for min del var klin edru og hadde for lengst lagt meg. Åpnet døren under tvil, iført null sminke og en lang t-skjorte, og ga ham lov til å komme inn, men ga samtidig beskjed om at jeg ikke var ei 'sånn' jente, så her kom det ikke til å skje noe som helst. Det synes han var helt ok, og vi tilbrakte resten av natten med å sitte i sofaen, spille kort, prate og drikke vin.

Neste morgen ble han invitert ut på fest igjen, og vi bestemte oss for å dra sammen.

Kort tid senere ble vi sammen, han sa opp leiligheten sin, og flyttet inn til meg ♥.


7 kommentarer



Skjønnheten & Udyret: en analyse


Kategori: Jessica liker // 21.04.2017 kl.11:16 // 5 kommentarer


En ting de aller færreste vet om meg er at jeg er en stor Disney fan. Skjønnheten og Udyret er en av mine favorittfilmer, og ettersom det i disse dager går en ny versjon av filmen på kino med ekte skuespillere og en noe forandret historie, tenkte jeg dette var et godt tidspunkt å fortelle dere hvorfor jeg liker den originale, animerte versjonen fra 1991 såpass godt. 


Skjønnheten & Udyret, dvd, kjøp her.


Noe jeg husker spesielt godt fra barndommen, og som jeg er sikker på at flere av dere også er enige i, er hvor sterkt jeg mislikte Gaston. Det mest skremmende er imidlertid ikke karakteren i seg selv, men det faktum at hele byen ser opp til ham. De som sier at filmen handler om ei jente med stockholms syndrom, har enten valgt å ignorere - eller har simpelthen ikke lagt merke til - hvordan filmen fokuserer på hvordan snille og gode mennesker blir fryst ut og sett ned på av samfunnet.

Gaston er ikke den eneste som kritiserer Belles fascinasjon for bøker. Hele byen sier at det må være noe galt med henne. Faren hennes sendes avgårde til galehuset, og udyret blir ikke godtatt av samfunnet ene og alene på grunn av sitt utseende, noe som bare bidrar til å gjøre sinneproblemene hans verre og driver ham enda lenger bort.

Howard Ashman, som jobbet med filmen og hadde stor innvirkning på historien, var en homofil mann som døde av aids kort tid etter at filmen var lansert. Om du ser filmen med dette i bakhodet, kommer den underliggende beskjeden tydelig frem.

Gaston demonstrerer hvordan mobbere blir belønnet og opphøyet av samfunnet så lenge de passer inn i 'malen' for hva som er sosialt akseptert, mens snille og genuint gode mennesker som på en eller flere måter skiller seg ut, blir dømt og sett ned på.

Kjærligheten mellom Belle og udyret handler ikke om en ung jente som lærer å elske monsteret som holder henne fanget, men om to individer som finner trøst i hverandre etter at de begge har blitt fryst ut og sett ned på av samfunnet. 



Legg spesielt godt merke til hvordan udyret reagerer når innbyggere i byen kommer for å drepe ham: han er ikke sint; han er lei seg. Han er sliten. Han er i ferd med å gi opp fordi han ikke lengre har noe som er verd å kjempe for, helt til han ser Belle komme ridende for å redde ham, og innser at han faktisk har noe å kjempe for likevel.

I den originale historien frir udyret til Belle hver kveld, og trolldommen brytes når hun omsider sier ja. I Disney's versjon venter han på at hun skal elske ham, ettersom han ikke er i stand til å elske seg selv. Dette demonstrerer hvordan isolasjon og utestengelse fra samfunnet, hvordan det å gjentatte ganger bli fortalt at man er et monster og ikke god nok, kan tulle med hodene våre og få oss til å miste troen på oss selv.

Samfunnet belønner mobbere fordi vi vokser opp med en ideologi som tilsier at deres ofre ikke passer inn. At dersom noen skiller seg ut, må de settes på plass eller ødelegges. Filmen om skjønnheten og udyret forteller oss at dette er feil tankegang.

Som et menneske som selv har opplevd hvordan det er å stenges ute fra det sosiale miljøet, kan jeg relatere til filmens budskap, noe som også er grunnen til at den er en av mine favorittfilmer.


5 kommentarer



Et hull i sjelen


Kategori: Personlig // 18.04.2017 kl.13:38 // 7 kommentarer


Jeg har valgt å fjerne alle innleggene på bloggen. Om det blir permanent eller om de kommer tilbake etter en stund gjenstår å se. Akkurat nå har jeg mye å tenke over.

--

kommertarfeltet er gjennåpnet, så dem som skulle ønske å legge igjen noen ord - positive eller negative - er velkommen til det.


7 kommentarer



Lag dine egne extensions (3 steg)


Kategori: Gjør det selv // 23.03.2017 kl.13:45 // 8 kommentarer


Hair extensions er dyrt. Syntetiske parykker er billige. Så å kjøpe en billig parykk og sy den om til et fullt sett med extensions, kan man spare en god del penger på. Her følger en enkel guide.

DU TRENGER:

En parykk ( her )
Clips ( her )
saks
nål
tråd.
 


STEG 01

Vreng parykken slik at innsiden kommer ut og du lett kan se hvor remsene med hår er festet.

STEG 02
Klipp bort stoffet imellom remsene.




Har du gjort dette på riktig måte skal du nå ha en håndfull remser som ser ut som på bildet ovenfor. Synes du de er litt tynne, kan du sy to stk oppå hverandre.
 



STEG 03
Sy en clips i hver ende av extensionet.Èn i venstre hjørne og en i høre, som vist ovenfor.

(Dere får bare unnskylde rotet. Jeg har ti tommeltotter og er elendig på håndarbeid).

Dine extensions er ferdig, og du kan nå feste dem i håret på samme måte som du ville gjort med extensions du har kjøpt på nett eller hos frisøren. Husk bare at de er syntetiske og derfor ikke tåler varme fra krøll / rettetang.

 

//affiliate


8 kommentarer



Wanties


Kategori: Jessica liker // 14.03.2017 kl.15:35 // Ingen kommentarer


123
ØVRE RAD:   | rosa skjørt | rosa jakke | øredobber |
NEDRE RAD: | bukse | jakke | rosa jakke |

Metalliske farger er så fint! Det er når jeg ser klær som dette at jeg tenker det er like greit jeg ikke er topplisteblogger. Hadde jeg hatt en månedtlig inntekt på hundre-og-noe-tusen, kunne jeg fort endt opp med å kjøpe så mye klær at det ikke hadde vært plass til meg i leiligheten, nemlig... ;)

 


0 kommentarer



All energien, ingen av kaloriene


Kategori: Jessica liker // 14.03.2017 kl.12:10 // Ingen kommentarer


Energidrikker er en av mine absolutte nødvendigheter for å komme meg gjennom dagen. Jeg fungerer rett og slett ikke uten. På samme måte som at mange er avhengig av en kopp eller to med kaffe for å starte morgenen, er jeg avhengig av en energidrikk i løpet av dagen for å holde fokus.



Ekstra fint er det at man kan få kalorifrie energidrikker. De gir all energien, men ingen av kaloriene. Dermed kan jeg få min daglige koffeindose, uten å bekymre meg for å gå opp i vekt.



Mange sukkerfrie produkter har det med å smake som en døllere smak av originalen, men det synes jeg ikke disse to ovenfor gjør. Spesielt den røde, ultra red, med en smak av bringebærdrops, synes jeg er utrolig god!


0 kommentarer



9 påstander alle veganere får høre


Kategori: dyr og miljø // 09.03.2017 kl.14:11 // 13 kommentarer



"Veganer er et gammelt indianerord for dårlig jeger".
FLEIP. Ordet veganer stammer fra det engelske vegan, som igjen stammer fra det noe lengre ordet vegetarian. Ordet vegetarian stammer fra det latinske vegetus, som betyr frisk. Dette har altså ingenting med indianerspråk å gjøre.

 

"Veganisme er noe new age dritt"
FLEIP. Vi mennesker kan ikke fordøye store mengder rått kjøtt, og vi mangler evnene til å fange et byttedyr til fots, klørne og kjevene til å holde det fast og rive det opp. Derfor er vi fullstendig avhengig av skarpe redskaper til å skjære med, og en måte å varmebehandle kjøttstykkene på. Før mennesket oppfant ilden og forsto hvordan vi kunne bruke redskaper til å drepe dyr med, spiste vi det de fant på bakken. Bær, nedfallsfrukt og tilsvarende. Mennesket nedstammer dessuten fra apene, som stort sett er veganere. Frukt og grønt har alltid vært en naturlig del av vårt kosthold, selv før vi begynte å spise kjøtt.


"Bare dumme mennesker er veganere /vegetarianere".

FLEIP. Noen av historiens mest innflytelsesrike mennesker levde / lever et kosthold fritt for kjøtt. Av slike navn kan nevnes Mary Shelley, Clara Barton, Coretta Scott King, Jane Goodall, Louisa May Alcott, Brigitte Bardot, Susan B. Anthony, Rosa Parks, Albert Einstein, Martin Luther King, Platon, Gandhi, Voltaire, Leonardo Da Vinci, Dalai Lama og Socrates. Av Hollywoodkjendiser kan nevnes Johnny Depp, Christian Bale, Miley Cyrus, Leonardo DiCaprio, Bill Clinton, Jason Mraz, Alanis Morisette, Pamela Anderson, Russell Brand, Vanilla Ice, Natalie Portman, Carrie Underwood, Emily Deschanel, Leona Lewis, Jared Leto, Ariana Grande, Olivia Wilde, Mayim Bialik.



"Kroppen vår trenger kjøtt"

FLEIP. Kroppen vår trenger salt og proteiner, som blant annet finnes i kjøtt.


"Hvis vi slutter å spise kjøtt kommer dyrene til å dø ut"
FAKTA. De dyrene vi i dag spiser, såkalte "matdyr" som gris, ku og sau, er alet opp utelukkende med det formål å bli spist. Hvor mange dyr som fødes og ales opp per år avhenger av etterspørselen fra kjøtt - og meierimarkedet. Om etterspørselen synker, trengs ikke like mange dyr ales opp. Stiger etterspørselen, trengs flere. Dersom alle sluttet å spise kjøtt og meieriprodukter, ville det ikke lenger være behov for å alle opp neste generasjon matdyr, og de ville dø ut. Likevel tror jeg vi alle kan enes om at det er bedre å aldri bli født, enn å bli født bare for å holdes innesperret på et begrenset område til man er klar til å drepes.

"Det er ikke bra for miljøet å ikke spise kjøtt"

Fleip. Det er faktisk veldig bra for miljøet og planeten om vi slutter å spise kjøtt. Å ale opp matdyr krever enorme mengder med både vann, fôr og landareal, og som resultat av dette sliter fattige deler av verden med lite vann og mat. Regnskogene kuttes ned for å bli mark hvor man kan dyrke de enorme mengdene med fôr som kreves for å holde matdyrene i live. Etterspørselen etter kjøtt er i dag et globalt problem, da etterspørselen etter kjøtt øker samtidig som landarealene tilgjengelig bare minker. Avtar ikke etterspørselen voldsomt i løpet av de neste årene, vil vi måtte spise klonede kjøttstykker i fremtiden, rett og slett fordi det ikke finnes nok landareal til å ale opp dyr i det tempoet etterspørselen krever.

"Du kan ikke sammenligne dyr med mennesker".
Fleip. De aller fleste av oss er oppvokst på speciesisme, eller artsdiskriminering, som det også kalles. Dette er ideologien om at vi mennesker er høyere hevet, og mye mer verdifulle, enn alle andre arter på jorden, og at det derfor er vår rett å bruke dem som vi lyster, enten det er til mat, slavearbeid eller underholdningsobjekter. Speciesisme er kategorisert som en religiøs tro, og har sitt opphav i troen på at Gud skapte mennesket i sitt bilde og ga oss dyrene som mat. Det finnes imidlertid ingen håndfaste beviser som bekrefter denne teorien. Vi mennesker utviklet oss fra apene og er, i likhet med de dyrene vi spiser, også et pattedyr per definisjon. Tidligere mente man at dyr var tanketomme individer som kun handlet på innstinkter, men jo mer man forsker på dette, jo mer lærer vi at dyrene er intelligente individer som både tenker, drømmer, føler og forstår. Forskning har blant annet avdekket at griser er smartere enn hunder, og forskning på kuer har avdekket at kuer har bestevenner. Flere dyr har egne kallenavn på hverandre, og språk de kommuniserer på, akkurat slik som vi mennesker. Forskning viser at ulver kommuniserer via ansiktsutrykk, akkurat som oss mennesker, at blekkspruter kan løse avanserte oppgaver og flere forskere mener at delfiner er mye mer emosjonelt utviklet enn oss mennesker. Jo mer vi lærer om forskjellige dyr og fisk, og jo mer vi forsker på dem, jo mer lærer vi at de er som oss. At de er intelligente individer med følelser, minner, tanker, frykter, gleder, språk og emosjonelle bånd. Så jo, man kan sammenligne dyr med mennesker.


Denne lille sjarmøren er smartere enn menneskets beste venn.

"I Norge blir dyrene avlivet humant"

Fleip. Det finnes ingen human måte å drepe noen som ikke ønsker å dø på. Dersom du tror noe er humant, kan du spørre deg selv om du ville være komfortabel med at noen du er glad i ble drept på samme måte. Nei? Tenkte meg det.

"Jakt er nødvendig"

Fleip. Planter og gress blir spist av planteeterne. Planteetere blir spist av rovdyr. Dette er det vi kaller økosystemet, eller den naturlige balansen. Vi mennesker jakter som regel på de store planteeterne, som elg, hjort og rådyr. Når vi begynner å ta av det som er rovdyrenes mat, blir det også mindre mat igjen til skogens rovdyr, hvilket resulterer i at blir gående sultne, noe som igjen fører til at de driver stadig lengre bort fra skogene og inn i byggefeltene våre for å finne mat i søppelkasser eller lette byttedyr, som for eksempel sau, høner, katter o.l. Hadde vi latt naturen ordne opp selv, ville det vært nok planteetere til å holde rovdyrene mette, og vi ville sluppet svære oppslag i mediene med ulver som har vært og spist sau eller katter som har blitt tatt av rev. Rovdyr skyr som regel mennesker, og det er dermed ikke naturlig for dem å komme så nære oss, men de blir tvunget, grunnet mangel på mat i skogen.

 


KILDER: delfiner kommuniserer via språk, delfiner gir seg selv (og andre) navnkuer har bestevenner, ulver kommuniserer via ansiktsutrykk, griser er smartere enn hunder og sjimpanser, Speciesisme har rot i Abrahamittisk religion (kristendom m.fl.), Av hensyn til innleggets lengde kommer jeg ikke til å liste opp alle. Spør i kommentarfeltet om det er noe spesifikt dere ønsker kilder på.


13 kommentarer



Kjære unge, gravide jente...


Kategori: tanker // 08.03.2017 kl.19:04 // Ingen kommentarer


Ei seksten år gammel jente blir gravid.
Hun er for ung til å ha barn, sier folk.

Ei seksten år gammel gravid jente tar abort.
Barnemorder, kaller de henne.

Ei seksten år gammel jente velger å adoptere bort sitt nyfødte barn.
"Hvor hjerteløs er ikke hun, som kan gi fra seg sitt eget barn?", tenker folk.

Ei seksten år gammel gravid jente beholder barnet.
"Hvordan skal du forsørge ungen?", spør de.

En seksten år gammel nybakt mamma ammer barnet offentlig.
"Kan du ikke dekke deg til?", tenker folk oppgitt.

En seksten år gammel nybakt mamma mater barnet med morsmelkerstatning og flaske.
"Bare enda en dum pyntedukke - alt for redd for puppene sine til å amme", sukker de oppgitt.

En seksten år gammel mamma lever på pengestøtte.
"Jævla snylter", sier folk.

En seksten år gammel mamma skaffer seg en jobb og tjener egne penger.
"Se på hun, som bare jobber og jobber og ikke tar seg tid til barnet!", hvisker de bak ryggen hennes.

En seksten år gammel mor slutter å tilbringe tid med vennene sine.
"Fy, som hun har forandret seg etter at hun fikk barn!", sier folk.

En seksten år gammel mor opprettholder kontakten med vennene sine.
"Hun der gjør ikke annet enn å feste", hevdes det.

En seksten år gammel mor lar ikke barnets mentalt ustabile far treffe sitt barn.
"For ei drittkjerring! Han har rettigheter, han også!", sier folk.

En seksten år gammel mor lar barnets mentalt ustabile far få tilbringe tid med barnet.
"Herregud, så uansvarlig av henne!", fnyser de.

En ung mor gir barnet sitt søppelmat.
"Hun bryr seg ikke om barnets helse", tenker folk.

En ung mor gir barnet sitt grønnsaker og frukt.
"Stakkars unge som har en sånn kostholdsnazi til mamma", tenker de.


Kjære unge, gravide jente. Du som er seksten år gammel, litt yngre, eller kanskje et par år eldre. Du som bekymrer deg for hva du skal gjøre videre. Hvordan du skal oppdra barnet, og om du i det hele tatt skal beholde det. Du som er livredd for hva andre vil tenke, mene og si. Kjære unge, gravide, fortvilte, redde, sårbare, forvirrede, stressede, emosjonelle jente som befinner deg i en situasjon som kom brått og uventet. Vær sterk og ta det valget som føles riktig for deg, enten det er å abortere, adoptere bort, eller beholde. Ikke la andre mennesker tvinge på deg et valg som føles galt. Ikke la andre mennesker fortelle deg hva som er rett for deg, verken når det gjelder svangerskapet, eller når det gjelder oppfostring av barnet.

Lytt til deg selv først, ikke la deg presse, men vær heller ikke redd for å be dine nærmeste om hjelp - verken fysisk eller psykisk. Sett pris på det teamet du har rundt deg av venner og familie, bruk dem for det de er verd, og drit i alle andre. Drit i mennesker som ikke kjenner deg, men som gjerne skal ut og mene noe likevel. For sannheten er at mennesker vil alltid mene noe. De vil alltid dømme, og snakke dritt. De vil alltid baksnakke, anta det verste, og stille seg kritiske. Det er slik vi er, vi mennesker. Men det betyr ikke nødvendigvis at det de sier er rett. Det betyr ikke at de kunne gjort det bedre selv.

Det finnes enkelte kamper man ikke kan vinne, uansett hvor sterk man er, eller hvor hardt man prøver. Kampen mot fordommene er en slik kamp. Det beste man kan gjøre, er å ignorere dem og vite at det sier mer om disse menneskene, enn om deg .

 

* Innlegget ovenfor ble først publisert 02.02.17 på min gamle blogg, hvor det fikk 16 kommentarer og 953 delinger på facebook.
Da nevnte blogg er lagt til sletting, har jeg valgt å publisere innlegget på nytt her på min nye blogg.


0 kommentarer



Du vet du begynner å bli voksen når...


Kategori: Jessica liker // 06.03.2017 kl.20:22 // 7 kommentarer


Du vet du begynner å bli voksen når du synes det er kjempestas å finne sokker på salg.



Her om dagen tipset min kjære meg om at man får en tipakning med hvite ankelsokker til en femtilapp på europris. Nå deler jeg tipset videre med dere. Sokker er kanskje det dølleste man kan blogge om - spesielt om de bare er helt hvite, plaine ankelsokker, men jammen er de kjekke å ha, for jammen forsvinner de fort! Etter en viss alder er det å klare å hindre sokkene i å bli single nærmest et tegn på suksess. Dere tror jeg tuller, men bare vent og se! ;)

Da jeg attpåtil fant en trepack med neonfargede sokker i gul, rosa og grønn, er det nesten flaut hvor opprømt jeg ble. Neonfargede sokker, dere!


7 kommentarer



Om Jessica


Kategori: Personlig // 04.03.2017 kl.11:33 // Ingen kommentarer


SONY DSC

Hei og velkommen til bloggen! Mitt navn er Jessica Baliciel. Jeg er tjueseks år gammel og eier av bloggen du i nåværende stund leser. For tiden er jeg bosatt med min forlovede, fire katter og en hund i Gol, en liten bygd omtrentlig to timers kjøretur fra Oslo.

Hvorfor blogger jeg?
Jeg har alltid vært glad i å skrive, og å dele mine tanker og meninger med omverden. På denne bloggen vil du finne blogginnlegg om klær, sminke, sko og tilbehør, forskjellige gjør det selv-prosjekter og skjønnhetstips.  Jeg vil også gi mine lesere et innblikk i livet mitt, gjennom tanker, meninger, bilder og historier fra hverdagen min.


0 kommentarer


Kommer snart


Translate

Annonser

Kommer

Bloggdesign av

hits